Medial epikondylitt har mye til felles med lateral epikondylitt (tennisalbue). Hovedforskjellene mellom disse to tilstandene er hovedsakelig hvor skaden er lokalisert og skademekanismen. Det vil si hvilke aktivitet og bevegelse som forårsaker tilstanden.

Tennisalbue er den vanligste av de to og gir symptomer på utsiden av albuen. Golfalbue er på sin side den vanligste årsaken til smerter på innsiden av albuen.

Begge tilstandene er et resultat av overbelastning av muskler og sener i underarmen, som igjen fører til smerter i senefestet til den aktuelle muskelen.

Ved golfalbue er symptomene lokalisert medialt (på innsiden) i albuen, i området rundt den mediale epikondylen på humerus (overarmen).

Hva er årsaken til golfalbue?

Medial epikondylitt dreier seg normalt ikke om en reell senebetennelse, selv om det iblant kan være en betydelig inflammatorisk komponent tilstede i den akutte fasen.

Tilstanden er nylig reklassifisert som en tendinose/tendinopati. Tendinose er en degenerativ tilstand som karakteriseres av mikrorifter i senevevet og langvarig nedbrytning av kollagenfibre.

Golfalbue er et resultat av at håndleddsfleksorene som har sitt utspring på innsiden av albuen blir utsatt for enten akutt overbelastning eller repetitiv overbelastning over lengre tid. Primært er det senefestet til m. flexor carpi radialis som blir utsatt for overbelastning. Pronator teres muskelen er også ofte involvert. Som regel utvikler smertene seg gradvis og øker i intensitet over tid.

Fleksjonsbevegelser i håndleddet er vanlige bevegelser i golf, derav av navnet golfalbue. Tilstanden er her ofte et resultat av dårlig teknikk og for hurtig opptrapping av trening, både i golf og andre idretter.

Golfalbue blant golfere, og idrettsutøvere generelt, forekommer hyppigst tidlig i sesongen, eller etter lengre perioder fravær fra den aktuelle idretten.

Feil teknikk i golf er en vanlig årsak til at symptomer på golfalbue utvikler seg, men mange andre sport eller yrkesrelaterte aktiviteter forårsaker lignende symptomer.

En utsatt gruppe er håndtverksyrker på grunn av mye tungt og ensformig arbeid.

Tilstanden er spesielt vanlig blant såkalte “helgesnekkere” som kun bruker verktøy sporadisk og derfor ikke har rukket å bygge opp tilstrekkelig toleranse mot den belastende aktiviteten. Golfalbue er også vanlig i idretter som baseball og andre kastesporter som involverer hurtig og repetetiv fleksjon/pronasjon av håndleddet.

Symptomer og kliniske tegn

De vanligste symptomene på medial epikondylitt er verkende smerter over den fremre mediale epikondylen på innsiden av albuen. Smertene kommer gjerne snikende på over lengre tid. Smerten blir verre ved aktivitet og når man flekterer (bøyer) håndleddet.

Svakhetsfølelse i underarmen eller håndens grepsstyrke er også vanlig. I tillegg kan strålende smerte oppstå opp mot skulder, ut i underarm, eller ut i hånden.

Medial epikondylitt kan iblant også forårsake irritasjon av nerver som passerer albueleddet i samme området og fremkalle symptomer som prikking i fingre eller underarm langs nervens distribusjonsområde.

Golfalbue opptrer i tillegg iblant parallelt med en rekke andre senelidelser, biomekaniske feilstillinger, belastningsskader eller underliggende revmatisk sykdom.

Vanlige symptomer:

 –Smerter på innsiden av albuen

 -Svakhetsfølelse i underarmen eller hånden

 -Trykkømhet i senefestene til pronator teres og flexor carpi radialis

-Smertefullt å bøye håndleddet mot motstand

 -Palperbare fortykkelser i senen

Diagnose

Diagnostisering av medial epikondylitt er som regel relativt ukomplisert og fremkommer ofte tydelig av sykehistorien ved kartlegging av daglige aktiviteter og yrke.

 Undersøkende fysioterapeut vil blant annet stille spørsmål om symptomenes art, varighet og hyppighet og utføre relevante tester. Ultralyd, MR eller røntgen er sjelden nødvendig.

Dersom det viser seg at tilstanden responderer dårlig på konservativ behandling kan det i noen tilfeller være snakk om feildiagnose, eller at diagnosen ikke er komplett. Mediale leddbåndskader er da den vanligste differensialdiagnosen. Feildiagnostisering forekommer forøvrig sjelden i forbindelse med golfalbue.

Behandling av golfalbue

Golfalbue er vanligvis et selvbegrensende problem, og forårsaker vanligvis ikke langsiktig uførhet. Behandling er nesten aldri kirurgisk, og som regel responderer denne tilstanden effektivt på tilstrekkelig hvile og riktig opptrening og rehabilitering.

Man bør unngå aktiviteter som forårsaker smerte i en periode til symptomene har gitt seg, og deretter fokusere på forebygging og riktig trening. Golfere og andre idrettsutøvere bør fokusere på å trene inn riktig teknikk.

Fysioterapi

Fysioterapeuten kan gi råd og veiledning og instruere i øvelser. Daglige strekk- og styrkeøvelser for albuefleksorer er ofte nyttige i behandlingen av golfalbue. Disse øvelsene bør ikke forårsake smerte, dersom øvelsene er smertefulle bør de avsluttes, men gjenopptaes så snart de kan tolereres og intensiteten bør derifra økes gradvis.

Fysioterapeuter benytter også behandlingsmodaliterer som ultralyd, trykkbølge og laser i behandlingen av golfalbue.

 Eksentrisk trening har vist seg spesielt effektivt i behandlingen av kroniske seneskader og tendinoser og er godt dokumentert i en rekke studier.

Dersom skaden responderer dårlig på konservativ behandling forsøkes ofte trykkbølgebehandling eller laserbehandling. Men den aller viktigste faktoren for effektiv tilheling forblir likevel tilstrekkelig hvile og avlastning og at man avstår fra aktiviteter som er smertefulle. Får ikke skadeområdet tilstrekkelig hvile og restitusjon vil heller ikke øvrig behandling være effektiv.

Kortison og NSAIDs

Leger skriver ofte ut betennelsesdempende medikamenter eller kortison, men ettersom medial epikondylitt har vist seg å likevel ikke være en inflammatorisk tilstand har dette trolig svært  begrenset effekt og studier antyder at kortisonbehandling i noen tilfeller kan forverre tilstanden.

Kortisonbehandling kan ofte være effektivt og gi umiddelbar smertelindring. Kortison behandler likevel ikke de underliggende faktorene, og kan dessuten ha en negativ effekt på senevevets slitesyrke og toleranse for belastning på lang sikt, noe som kan føre til at tilstanden stadig vender tilbake.